Berthold HELLINGRATH

Berthold Franz Hellingrath ble født 27. oktober 1877 i Elbing, Vest-Preussen, og døde 15. desember 1954 i Hannover. Han var en anerkjent tysk maler, grafiker og universitetslærer.

Hellingrath var sønn av en rhinlending og en schlesisk kvinne. Da han var fem år gammel, flyttet han til Gdansk sammen med foreldrene, Bertha og Franz Hellingrath. Der fikk han sin første kunstneriske utdannelse ved Provinzial-Kunstschule under veiledning av Wilhelm August Stryowski (1834-1917) og Bernhard Sturmhoefel (1853-1913). Deretter studerte han ved kunstakademiet i Dresden fra 1899 til 1905, hvor han var elev av Gotthardt Kuehl. Han begynte å studere i Dresden etter råd fra Arthur Bendrat, som han hadde møtt under Bendrats studiereise til Danzig, og som han opprettholdt et livslangt vennskap med. Fra 1907 drev Hellingrath sitt eget atelier i Dresden, der han hadde kontakt med Erich Heckel, medstifter av kunstnergruppen «Die Brücke» (1905), og Max Pechstein. Han reiste også ofte til Østersjøen og oppholdt seg ofte i Gdansk.

I 1925 ble Hellingrath utnevnt til foreleser i arkitekturmaleri, proporsjonsteori og frihåndstegning for sivilingeniører ved det tekniske universitetet i Hannover. I 1928 ble han utnevnt til æresprofessor som en anerkjennelse for sine prestasjoner.

Den 1. mai 1933 meldte han seg inn i NSDAP (medlemsnummer 2 956 334) og ble også medlem av den nasjonalsosialistiske tyske lektorforeningen (NSDDB). I oktober 1935 ble han imidlertid fratatt sine verv i partiet på livstid. Nasjonalsosialistene avviste maleriet hans, noe som førte til at Hellingrath i 1937 ble utvist fra Reichskunstkammer for «fremmedmaleri». En stor del av verkene hans gikk ugjenkallelig tapt i bombeangrep.