Friedrich Emil Neumann

Friedrich Emil Neumann ble født 7. august 1842 i Pojerstieten, Fischhausen-distriktet i Øst-Preussen, og døde 4. januar 1903 i Kassel. Han var en respektert tysk maler hvis kunstneriske karriere var preget av bemerkelsesverdig allsidighet og talent.

Neumann begynte sin kunstneriske utdannelse som elev ved kunstakademiet i Königsberg under veiledning av den anerkjente maleren August Behrendsen. Senere fortsatte han studiene ved kunstakademiet i Kassel under August Bromeis. Etter studiene arbeidet han først som tegnelærer og utviklet deretter en vellykket karriere som frilanskunstner.

Under sine reiser til Norge og Holland fikk Neumann anledning til å videreutvikle sine kunstneriske ferdigheter og foredle sin forståelse av landskap og havskildringer. Etter at hans lærer, August Bromeis, døde, overtok han hans stilling ved akademiet i Kassel i 1881. Som en anerkjennelse for sine fremragende evner ble han utnevnt til professor i 1891.

Friedrich Emil Neumann utmerket seg først og fremst som landskaps- og marinemaler. Hans arbeider, som fanget naturens skjønnhet og prakt i alle dens fasetter, ble for første gang presentert for publikum på store utstillinger i Berlin, Dresden og Hannover fra 1879 og utover.

Neumanns kunstneriske talent så også ut til å smitte over på sønnene, kunstnerne Ernst og Hans Neumann. Begge sønnene hadde også studert maleri og bidro dermed til å videreføre Neumann-familiens kunstneriske arv.