Heinrich Rettig

Heinrich Rettig, født 30. mai 1859 i Breslau, provinsen Schlesien, og død 4. desember 1921 i München, var en tysk maler med mange talenter. Han malte blant annet landskap, arkitektur, sjangerscener og portretter, og han arbeidet også som illustratør.

Heinrich Rettig ble født i Breslau som sønn av kjøpmann Jakob Rettig og hans kone Ida, født Steinlein. Han begynte sin utdannelse ved Maria-Magdalenen-Gymnasium, der han tok examen artium våren 1879. I Berlin begynte han sine kunstneriske studier ved Bauakademie, men ble snart overført til Kunstakademie, der han tilbrakte fem år med å studere maleri under anerkjente kunstnere som Paul Thumann, Otto Knille og Ernst Hildebrand. Han fikk tilnavnet «Baron» og var medlem av studentforeningen Tartarus i Düsseldorf, selv om han ikke var innskrevet ved kunstakademiet der. Rundt 1885 bosatte han seg i München, der han i 1890 giftet seg med landskaps- og figurmaleren Ida von Clesius og regelmessig stilte ut sine arbeider i Glaspalast. Hans akvarell «Den gamle kvinnen» ble tildelt «Den lille gullmedaljen» på den internasjonale kunstutstillingen i München i 1897. Rettig var medlem av flere kunstnersammenslutninger, blant annet Münchner Künstlerkooperative, «Die 48» og Münchner Künstlerausstellerverband. Han underviste også i akvarellmaling for kvinner, og Ida Paulin var en av hans privatelever. Før første verdenskrig foretok han en studiereise til Venezia og malte på Hiddensee i 1920.

På 1880-tallet skapte Rettig det naturalistiske maleriet «Vorstadthof», som fanger den triste atmosfæren i en bakgård i en forstad til Berlin, og som ble innkjøpt av den bayerske statens malerisamlinger i 1916. Han var imidlertid først og fremst kjent for sine akvareller, som ofte inneholdt sjangerscener med kvinneskikkelser. Hans evne til å fange karakterer og følelser ga ham et ry som «fysiognomist og sjelemaler», og hans virtuose behandling av motivet ble ansett som et mesterstykke. Ved siden av maleriet arbeidet Rettig også som illustratør, blant annet for tidsskriftet «Die Gartenlaube» i 1891 og for Friedrich von Bodenstedts praktfulle diktsamling «Liebe und Leben», som utkom i Leipzig i 1892.